Norsk

I går kveld var me nordmenn invitert, saman med leiinga på Patchala, til den norske ambassaden på middag.

Riktig nok var me ikkje på ambassaden, men heima hos ei som jobbar der. I tillegg til oss ti og fire frå Patchala, så kom andre som jobba på ambassaden samt ei gruppe andre nordmenn som er her i samanheng med oppsettinga av Per Gynt. 

Det heile byrjar med det vanlige tørrpratet om økonomi og politikk og sånn. Men det blir fort brutt av stormane jubel frå 9 norske studentar pluss lærer når me blir fortalt at det blir servert kjøttkaker i brun saus (eg tykkjer det er verd å nemne at det er Ivar som har mast mest etter pommes frites og Burger King…)

Til dessert vart me servert ei ganske god (faktisk) bløtkake og for fyrste gong på tre veker vart me servert skikkeleg kaffi (den norske ambassaden for tilsendt kaffi frå Noreg) , litt skuffa over at den vart servert i verdas minste kopp. Men det for stå til
Kvelden avsluttes med diskusjon om franske ostar og rakafisk. Og ein diskusjon om korleis neste workshop skal gjennomførast, detaljane her passer seg dårleg på bloggen til ein kristen folkehøgskule.

1 ting til jeg ikke kunne klart meg uten:
- Xylocain (myggestikka klør noe sinnsykt)...

field work

Jeg har jobba med Geneva camp. Et sted hvor det bare er pakistanere, grunnen er at de ble forvist fra resten av Bangladesh da Bangladesh ble selvstendig, etter deling av India og andre land rundt. I hvert fall bengalerne ville ikke ha pakistanerne der, så de plasserte de i slike ”flyktningsleire” rundt omkring i Bangladesh og i India.

Camp’en ser først ut som en lang gate med butikker, et marked. Lukten er likevel litt verre en i resten av Dhakka, dessuten er alt litt annerledes, føles egentlig ut som om du kommer inn i et helt nytt land.

Jeg har jobba med forskjellige arbeidere på camp’en. Og endte egentlig opp med å bruke 3 historier: En mann som selger kylling på gata (og ja, hanen/høna blir slakta rett ved siden av, fersk kjøtt altså), en familie som lager Shari (inni et bittelite hus, når de setter opp utstyret er det nesten ikke mulig å snu seg der inne) og en barbershappe med 2 menn og 1 gutt (var vel ca. 15 år tenker jeg).

Men når final presentation kom endte jeg med å bruke 4 bilder fra shari-historien og 4 bilder fra kyllingmann-historien. Dette fordi det var vanskelig å lage en sammenhend mellom historiene, og disse 8 bildene passet visuelt ganske bra sammen.

En ting som var vanskelig å jobbe med, var at det dannet seg tette grupper rundt deg når du jobbet ute på gata. Spesielt unger var det mange av. Merkelig mange hadde også kameratelefon, og alle skulle ta bilde av den hvite nykommeren. Slitsomt rett og slett.

Men det var likevel veldig spennende å oppleve denne gettoen, midt i Dhakka.

Jeg fikk se fattigdom på en annen måte, mye nærmere enn på gata ellers.

Over til noe annet. Vil bare nevne 3 ting jeg ikke kunne klart meg uten her nede:

1. Kortet med adressen til hotellet (prøv å fortelle rischawmannen hvor du skal, han nikker på hodet og 5 min senere lurer han på hvilken vei du skal. Da er det greit å kunne stoppe noen å spørre om hvilken vei jeg egentlig skal)

2. Sandaler (jeg fant tidlig ut at joggesko egentlig var ganske varmt)

3. Solbriller (som hvit trenger man virkelig noe å hjemme seg bak innimellom, du blir stirra på 24-7, det blir slitsomt i lengden).

Gleder meg til i morra, da skal vi på båttur ut på landet. Det blir moro å se litt mer en bare dhaka city også. Det er en slitsom by, med all trafikken og alle menneskene.

Og på kvelden skal vi faktisk spise middag på den norske ambasaden.

Sondres "Final Presentation"

Som tidlegare skreve har eg jobba med Cricket i Dhaka under fieldwork. Dette er det endelege resultatet, og eg har kallar prosjektet for ”Kricket Cids”, om du ser nøye på bilda kan det hende du oppdagar kvifor..

- Sondre

3 dager igjen

Me reiser om knappe 3 dagar, i går (Laurdag) hadde eg min Final Presentation, eg er passeleg sliten, har passeleg heimlengsel og er veldig godt fornøgd med alt.

Denne workshopen har vore prega av mykje sjukdom, frustrasjon og ikkje alltid like positive tankar frå vår side.

I dag blir alle ferdige med sin presentasjon av field work oppgåva, og frustrasjonen forsvinner sakte, men sikkert hos dei flese. Nokon er klare for å vere her i 3 nye veker og andre av oss gleder seg til Noreg, vinter, snø og myggfri sone.

Men når alt kommer til alt trur eg nok at alle vil sjå tilbake på desse tre vekene som lærerike og positive. Me har lært mykje foto, fått nye venner, opplevd ny kultur, blitt oppmerksame på nye problemstillingar og mykje, mykje meir.

- Sondre

Selvironi?

Snakker vi om selvironi?
Da har jeg mer enn masse.

Tenkte liksom jeg skulle komme med et nytt bidrag til bloggen jeg.
Siden de andre er ute å printer bilder og gjør klar bildeseriene sine.
Så tenkte jeg dere skulle få se hvordan rommet til guttene på turen
ser ut.

JEG VIL REDDE VERDEN

Jeg vil redde verden.
Vi er nå godt igang med fieldwork.
Gruppen min har bestemt at vi skal jobbe på en fabrikk hvor de lager Shareer.
Jeg synes det virket ganske kjedelig og var passe demotivert når vi dro dit på tirsdag.
Vi kom dit og jeg så på arbeidet og hvordan de arbeidet og ble mektig imponert over hvor flinke de var til å bruke hendene. Plaggene blir vevd, og de syr på mønstret mens de vever. De fineste og dyreste Shareene bruker de 5-6måneder på og de koster 70 000 taka.
Siden vi var 5 stk på gruppa som skulle jobbe med dette, bestemte jeg meg for å konsentrere meg om vevene. Jeg trasket rundt der og tok bilder av vevene i ganske mange timer og var ganske misfornøyd med bildene egentlig.
Vi dro tilbake dit på torsdag og da la jeg merke til noe. Sikkert 50% av de som jobbet der var under 15 år og mer en halvparten av de igjen var under 10.
Det ga meg en litt rar følelse.
Det å se barn ned i 5-6 års alderen jobbe er ikke helt riktig. Jeg synes synd på de voksne, de jobber 14 timer dagen, og det gjør barna og. Ingen burde jobbe 14 timer dagen. I hvert fall ikke 6 åringer.
Jeg spurte en hvor gammel en var, og hvor lenge han hadde jobbet der. Han var 7 år og hadde nesten jobbet der i et år. Det er altfor tidlig å begynne å jobbe i en alder av 6.
Og det å se dette på så nært hold skaper en del spørsmål i hodet ditt.
Det første spørsmålet jeg stilte meg, var Hvorfor så jeg ikke dette første dagen. Og det plager meg. Det er noe man burde ha lagt merke til, jeg burde sett det.
Også får du jo tusen andre spørsmål og tenke på. Og dette er alle spørsmål du vil ha et svar og en løsning på.
Som hva kan jeg gjøre? Hvorfor er det slik? Hvordan har de det egentlig? Hvorfor gjør ingen noe med det? Er dette bedre for dem enn å gå på gata å tigge? Hvordan klarer de å jobbe 14 timer om dagen? Får de nok mat? Hvem er det som bestemmer at de skal jobbe? Liker de det? Har de noe fritid? –hvor gamle er de yngste? Og hvor mange fabrikker her er det som bruker barnearbeider? Hvor mange barnearbeidere er det i verden?
Jeg vil redde de. Jeg vil redde alle. Men det er litt vanskelig. Tenkte jeg kunne starte med å redde de på jamdanii fabrikken. Men vil de bli hjulpet? Vil de bli reddet? Eller har de det greit som de har det? Barn skal ikke jobbe, det er galt at 6 åringer jobber og det er noe alle burde forstå og vite og man burde ikke ansette 6 åringer. Men det er jo en grunn til at de jobber der. Og det er jo ikke sikkert at de har det så ille, men hvordan kan jeg vite det? Jeg ser jo bare det jeg får se, og når det er en hvit med kamera i rommet skjer det ganske mye, men ikke ting som ikke burde skje. Og da spør jeg meg selv, er det pga at jeg er der, eller er det faktisk slik at de har en ”vanlig” arbeidsdag? De er ekstremt underbetalte, og tjener nada. Jeg hørte at en av barna tjente 5000taka på en sharee som tok nærmere et halvtår, det vil si 500NOK for 5 måneders arbeid. Det er ca 0.13kr i timen.
Jeg vil hjelpe de. Men ingen i den vestlige verden vil bry seg om disse. Dette er barn som de vil synes synd på, men ingen kommer til å tenke noe mer på de. Dette er de jeg har møtt. Det er de første barnearbeiderene jeg møter, og det er ikke så rart jeg vil hjelpe de. Men de gjør et arbeid som ikke har noen tilknytning til den vestlige verden så det er veldig få som kommer til å bry seg om de. Og de er i fåtall.
Det er mange større klesmerker som har slitet med press fra diverse organisasjoner fordi de ikke kan spore klærne tilbake til der hvor bomullen blir plukket. De kan ikke garantere at de er fri fra barne arbeid. Bl.a Hennes&Mauritz. Når de får pes bryr folk seg, for det er noe de faktisk har et forhold til. Men Hennes er bare i den vestlige verden, og den vestlige verden består av fåtallet av mennesker på jorda. Hva med de som lager klær til resten av verden. De som ikke har styresmakter som bryr seg, hvem skal si ifra til dem? Hvem skal stille krav til dem.
Jeg vil redde verden. Og jeg skal gjøre så godt jeg kan.
Men jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Hjelper det for meg å boikotte de jeg vet ikke kan garantere for klærne, eller gjør jeg da ting verre ved å kanskje ta fra barna den jobben de har sånn så de kanskje må ut i tøffere ting som å tigge på gata der hvor det gjerne er et hardere og tøffere miljø. Er ikke sikkert de har det så bra på fabrikken, men det kan jo faktisk hende at noen passer på dem der. Gir dem mat og tak over hodet. Det er ikke sikkert, men det er kanskje mer sikkert enn at de får mat og tak over hodet på gata.


Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og jeg vet ikke hva jeg skal tenke, og det plager meg NOE sinnsykt.

Fersk ananas og kald Cola...

....det er godt det!

Fieldwork - endeleg i gang

I dag trur eg det er Søndag, dagane her går litt i surr i varmen, og eg har hatt min fyrste dag med fieldwork.
 
Dei fleste andre begynte sin fieldwork her i Dhaka på tysdag. Men på grunn av sjukdom og energimangel som ein følgje av det, har ikkje eg klart å komme meg ut før i dag.
 
 For dei som ikkje har fått det med seg der heime går ”fieldwork”-oppgåva vår ut på å lage ein bildehistorie.
 Gruppa mi hadde i utgangspunktet bestemt oss for å jobbe med nokon som smelter metall og lager statuer og liknande.
 Men som dei fleste andre gruppene, så ombestemte gruppa mi seg også. Det nye temaet var ”rich people og Dhaka”, eit spennande tema i grunn. Men veldig vanskeleg, etter to dagar hadde halve gruppa bestemt seg for å jobbe i eit buddhisttempel i stadenfor.
 Etter å ha vore ute på onsdag for å prøve å ta nokre bilde i den rikare delen av byen, for så å komme heim igjen utan motivasjon bestemte eg meg for å kutte ut dette prosjektet.

For å gi ein peikepinn på kor motivasjonen min låg, så kan eg sei at eg hadde bestemt meg for å ikkje ta i eit kamera resten av mitt liv. Og i vert fall ikkje gjere ”fielwork”-oppgåva.

Men er det noko eg har lært av livet så langt, så er det aldri lurt å sei aldri. I går, på laurdag, eg endeleg var begynt å få igjen litt energi bestemte eg meg for å prøve igjen. Denne gangen aleine, og med noko eg kan, nemlig sport. Så eg spurde meg litt fram og fekk litt hjelp frå gruppa mi, og kom fram til at eg kan prøve å ta noko bilde av ungdom som spiller cricket i nabolaget. Og viss eg jobba frå klokka 6 til 9-10 om morgonen så ville det ikkje vere så veldig varmt heller.

 
 Så i dag tidleg var eg ute i nokre timer, og fekk nokre bilde eg er ganske godt fornøgd med.

 - Sondre

På konsert i Dhaka

Sjølv om nokre av oss har brukt større deler av opphalde i ei seng og sett på dei kvite veggane på hotellrommet. Så har me da opplevd noko. I går skulle Bijoy (ein på gruppa mi) ut å vise nokre gode plasser for meg å ta bilde med tanke på den nye oppgåva mi(Cricket). Og Hanna vart med, svolten på å få oppleve utsida av hotellet igjen.

 Etterpå skulle Bijoy ta bilde på ein konsert, og me tenkte at me i vert fall kunne sjå kva dette var for noko.
 Når me kom fram vart me litt skeptisk. Det var ganske mykje folk der, umogeleg å sei kor mange som kom til slutt, eg vil tippe ein plass mellom 2000 og 10 000 menneskjer. Men Bijoy forsikra oss om at alt var trygt.

 

 Etterkvart fekk me eit inntrykk av kor stort dette var, når me fekk vite at artistane som skulle opptre var blant dei største i Bangladesh.
 Og våre sitteplassar var ingen andre stader enn på scena. Litt bak vel og merke, ikkje midt i spotlightet, men like mykje på scena saman med dei andre artistane. Ein oppleving.
 
 Det som overraska meg mest var kanskje at scenekulturen er litt annleis her enn i Noreg. Det var til tider fleire fotografer enn artistar på scena blits var også sjølvsagt lov, men det såg ikkje ut til å bry nokon.
 
 Elles var det mykje variert musikk, ikkje at verken eg eller Hanna forstod så mykje eg teksten, da alt skjedde på Bangla, men gøy var det.

- Sondre

for ordens skyld, dette er en rickshaw (dog et ganske dårlig bilde da men)

Bare noen småting før frokost...

Linn Therese og Jorunn bestemte seg søndag morgen for å dra alene til parken for å ta bilder tidlig om morgenen. Bildene måtte være klare noen timer senere. Det gikk ikke så bra...:

- Linn Therese hadde fått navnet på parken, men hadde klusset over navnet. Prøvde derfor å tyde skriften under og skrive navnet på nytt.
- Vi finner en rickshaw og prøver å forklare stedet vi skal.
- Hotellfolka forklarer i stedet, vi drar og tror alt er supert.
- Vi sykler forbi veien vi pleier å bruke.
- Så enda litt til uten å svinge inn fra hovedveien.
- Så ca. 20 min i absolutt gal retning + rickshawmannen peker langt framover når vi sier "wrong way".
- Vi rømmer fra rickshawmannen.
- Setter oss på en ny rickshaw som bare skal ha 50 tk for å kjøre oss til skolen.
- Alt går fint, men litt redde fordi vi råkjører i feil kjørefelt.
- Kommer fram til skolen raskt (men uten et eneste bilde), og er fornøyd med den nye rickshawmannen.
- Jorunn gir rickshawmannen 100 tk som takk for den raske reisen.
- Vi går for å kjøpe frokost. Rickshawmann følger etter oss fordi han tror vi skal kjøre mer pga ekstra penger.
- Vi rømmer inn i matkrok og spiser.

Vi fikk ingen bilder, men vi vet nå at man ikke skal leke kul og dra ut på tur alene. Og ikke leke rik og gavmild.

Frokosten var i hvertfall god =)

Bangladesh er gøy!

Jorunn =D


Ps. Råd til de som bruker myggnetting. Ikke sett på vekkerklokke og legg den utenfor myggnettet. Du kommer deg ikke ut. Og du må høre dust lyd mens du sitter fast i nettingen. Det suger.

Rakel og juicen..

Rakel ville ha en large juice. Det fikk hun..


.
Jorunn :)

Kommentarar til bloggen

Vi har nå åpnet for at alle kan kommentere bloggene våre selv om du ikke har en konto på blogspot. ( Takk til en våken leser som tipset oss om at den ikke var slått på ) Håper derfor at vi får høre tilbakemeldinger fra mangen av dere. Dette setter vi stor pris på.

Ivar

MYGG -en koselig liten sak

Mygg.
Vi vet alle hva mygg er.
Er de små flyve greiene som tar et skikkelig jafs av deg for at du så skal klø deg halvt i hjel i noen dager.
Husker de første dagene på Bjerkely, når vi var på stranda og hadde bål om kvelden, alle klagde på at de fikk så mye myggestikk og at alt var grusomt.
De hadde 30, til sammen. Noe som for så vidt er en del.
Forrige dagen etter jeg hadde dusjet og skulle ut å sosialisere litt, var det ingen i stua lenger. Fleste parten hadde gått å lagt seg og Ivar og Andreas satt ute og koste seg, så jeg tenkte jeg kunne sette meg ute med dem litt.
Lite tenkte jeg på mygg, og dessuten skulle jeg ikke bli så lenge.
Shorts og bein uten mygg middel, verry nice.
Tror jeg har fått nok myggestikk for en hel hær, og da snakker vi en hær på flere hundre.
Jeg begynte å telle på en legg. Stoppa på 50, og da var jeg kommet så vidt over ankelen.
Er noen mygge stikk kan du si.
Så det spørsmålet vi stilte oss her nede en av de første dagene, hvem har flest myggestikk? Da Mathilde stolt sa ”Jeg har ikke fått et eneste stikk enda, HAHA”. Det har snudd seg for å si det slik.




Mathilde har definitivt flest.

Sleeping beauty is gone

Da var vi endelig ferdig med workshop og lite søvn. Det er 9 slitne jenter og gutter her nå, selv om vi fikk litt mer søvn i natt, var det fremdeles folk som sov i timen i dag. Til og med Ivar duppa litt av.
Ellers har vi jo vært veldig mye sammen med studentene på Pathshala, og ikke fullt så mye med hverandre. Mest sannsynelig blir det ikke så mye tid sammen neste uke heller, for da begynner Field Work, og da blir det nok like hard jobbing, mye jobbing.
Folk i Bangladesh er veldig hyggelige, åpne og snille mennesker. Dette gjelder selvfølgelig også studentene. Noen av dem er faktisk litt overdrevent snille og kanskje en liten smule innpåslitne, noe jeg og Rakel har erfart. En annen ting er at de er veldig dårlig på å ta et hint.

I morgen har vi en dag fri, som egentlig skal brukes på research og klargjøring før field work begynner. Og i morgen skal vi også ut å shoppe med en av studentene, Mawa (som er på min gruppe). Vi skal finne bangla-klær. Det er noe som heter sari, men vi har forstått at dette er festversjonen. I alle fall, vi skal prøve å se ut som Banglere (?).
Sånn ellers begynner vi vel å forstå mer og har blitt ganske kjent med byen nå, selv om den er mye større en det vi vet, og det faktum at vi kjører/går forskjellige veier til hotellet og andre ting, hver gang. Jeg og Jorunn trodde faktisk vi skulle finne fram sjøl i dag tidlig, den historien kommer snart.

For å forklare oppgavene litt. De første dagene hadde vi oppgavene ”Dhaka by night” og ”Dhaka in the morning”. Hvor oppgaven var ganske fri, og vi var rundt på forskjellige plasser. Deretter var oppgaven i går og i dag å finne en person og lage en historie om han/hun, med bilder. Storytelling. Folk valgte mye forskjellig, mange valgte arbeidere. Min oppgave var en liten gutt som levde sammen med sin familie, og 2 andre familier, i en park, på bare noen tepper. Familien hadde ikke mye, men var likevel en lykkelig familie. Det var rett og slett kjempemoro å jobbe med dem. Moren fikk ungene til å holde rundt hverandre og ungene gjorde også mye sjøl, som lekeslåssing og andre vanlig ting. Det var derfor ganske lett å ta bilder av dem. Her kommer noen av bildene fra min historie (ja, dette kommer seinere...sliter litt med et noe treigt nett her.)

Linn Therese

Hanna og Sondre har time

På Phathshala bruker dei Windows. Dette fører sjølvsagt til ein del tekniske problem som for sjølvsagt kunn er Windows-maskinene sin feil.

Me har Worksop på Phathshala der me sitter over 40 personer i eit lite tett rom på størrelse med B-salen på Bjerkely.
Her foregår undervisninga på små kvite hagestoler i plast. Riktig nok er det aircondition og vifter i taket, men der er det ganske tett luft der til tross. I tillegg er det dempa belysning og all informasjon foregår med projektor.
Som dykk sikkert tidlegare har lest så kan dette verke ganske søvndyssande.
 
Til alles store lettelse (spesielt Hanna og meg) så bruker dei Windows-maskin til å vise bildegjennomgangen, og dette fører sjølvsagt til ein del tekniske problem og dei er ikkje spesielt sjeldne. At det er strømbrudd og at det same skjer når man bruker Mac og at strømen går i heile nabolaget, treng me ikkje snakke høgt om.
Poenget er at den tida me ikkje har strøm har me ”Tea-time”, men sjølv dette kan bli litt kjedeleg i lengda.

Eit lite utdrag frå dagens ”fri”
Sondre skriver ”kjeder seg” underskriftskampanje, følgende skriver under:
• Sondre
• Hanna
• Mathilde
• Andreas
• Jorunn
• Linn Therese
 
 Vidare skreiv eg referat:
 Sondre og Hanna kjeder seg.
 Hanna kaster krølla papir i takvifta.
 Papiret spretter frå vifta og treffer nokon bak i klasserommet.
 Nokken bak i klasserommet kaster papirbiten tilbake i vifta.
 Papiret forsvinner.
 Sondre og Hanna ler.
  - Bildekritikken kommer endelig i gang
 Hanna pirkar Sondre på ryggen.
 Hanna prøver å pirke Sondre i øyra med pennen sin.
 Hanna og Sondre kjeder seg igjen
 Hanna spør Sondre:
 ”Tror du vi har flere tær i mørket? Tenker ikke du sånn?”

Søvnløse netter og søvndyssende timer

Han har bare seg selv å takk. Læreren altså! En dyktig fotograf med mye klokt å komme med. Planene hans virker gjennomtenkte, til en hvis grad hvertfall.

Hvem forventer at mennesker skal fungere normalt etter 2 timers søvn på 48 timer? Vel, jeg kan uansett skrive under på at det ikke er mulig. Noe Ivar med glede skulle få erfare ved å fotografere mine whiplash truende nakkerykk i dag. Ivar syntes dette var så festlig og fascinerende, at han ba meg skrive et innlegg om hvordan det føles å ikke eie kontroll over kroppens behov for søvn.

Problemet er bare at det lar seg ikke lett gjøre å beskrive en slik tung, trykkende og ikke minst flau følelse.

Det er uhøflig å gjespe og sove i timene, noe jeg tenkte jeg måtte være ekstra forsiktig med her i Dhaka.
Men hva skal man gjøre når trykket er som på det værste?
Du kan ikke holde inne en gjesp.
svelge dem går, men da bare for en midlertidig periode.

Det var gjespen, så kommer den virkelig tunge delen, og kanskje mest synlige delen for de rundt den søvnige.
Kroppen blir slapp, du mister kontroll på det du eventuelt holdt på med, som f.eks å skrive notater.
Øynene begynner å skjele gradvis mer og mer
Før du tilslutt blir omgitt av et stort, sort hull og du begir deg ut på tidenes kanskje kuleste eventyr.
Men der stopper det BRÅTT!

Fordi. En viktig faktor mangler!
Nemlig nakkestøtten. Og hva skjer med et hode som ikke støttes opp av nakkemusklene sine da?
Nettopp, det fyker bakover i en fryktelig fart, før det spretter ubehagelig hardt tilbake til "normal" posisjon og du sperrer øynene opp og ber til alle mulige makter om at ingen merket deg.
Når dette repeteres la oss si hvert 5. minutt, ja, da snakker vi "head-banging"!
Og for de som er litt inn i metall-musikkensverden så tror jeg de kan si at det ikke er den mest foretrukne sysselsettingen de har.

Nå er jeg sliten, og kan endelig legge hodet mitt trygt på puta. Takker for en fin dag og håper alle hjemme har det bra og får sove godt. Det trengs nemlig....
Tack och HEI!

Andreas Truchs

Kjemp for alt hva du har kjær - dø om så det gjelder.

Jo da det begynte ikke så værst...... men så.......


Kanskje det hjelper på inntrykket dersom vi er litt aktive......


.... men akk det er ikke så lett.



Ivar

Full rulle - non stop!

Kl 8.30 måtte alle være inne for da skulle 100 av bildene samles inn. 9:30 var det ny leksjon med Hasib hvor han underviste om fotografi som kunst. Etter lunch fikk gruppene en time på seg til å redigere den sine 100 bilder til ti beste.


Nå er ikke datasalen så veldig stor så derfor var det bare gruppelederne som hadde ansvar for å arbeide på disse maskinene. Bjerkelyelevene arbeidet på sine medbrakte laptopper.




Etter at dette var ferdig var det gjennomgang av bildene hvor de beste bildene ble plukket ut og de andre forkastet. Her ble bildene bedømt etter tekniske kvaliteter som lys, god komposisjone og sterk grafikk, skarphet og eksponering. Men for at de skulle gå videre måtte bildet også ha energi,følelse og etklart budskap. Hvist ikke var det rett ut.

Det var nok noen som håpet på en kveld uten oppgave, men nei - "Dhaka by night" og " -and Dhaka in the morning" "Men pass på at dere i det minste får fire timer søvn slik at dere holder ut i morgen også!" God natt!

Ivar

Så var vi i gang

Lang dag i dag, problemet er bare at den kommer til å bli så utrolig
mye lengre. Gruppene vi er blitt delt inn i, har fått to oppgaver
"Dhaka by night" og "- in the morning". Dette skal løses på den enkle
måten at vi møtes klokken 23 på skolen og holder det gående til skolen
begynner igjen 08:30 neste dag.

Var vi ferdig da?

Neida! Fra 08:30 til klokken 18:00 blir det foto-arbeid, hvor hver
enkelt på gruppene skal velge de 200 beste bildene sine ... TJOHEI!

Ellers er alt tipp-topp og vi har enda ikke hatt vår "første løse" som
lærerne på Pathshala så pent kalte det. Noe som vil si at de regner
med at mage-sjauen kommer.

Så litt viktig info, for de som skulle tenke seg hit ved en senere
anledning.
1. Sitt aldri tre stykker i en Rickshaw, det ender med at en sitter/
står, med 90 graders vinkel i knærne og tror han skal dø rundt neste
sving! God trening for lårene da.

2. MYGGEN ER IKKE DØD FØR BLODET SPRUTER!
- Og selv da kan du ha tapt krigen. Som om du vet hvem sitt blod du
nettopp fikk smørt utover halve leggen.

3. King size beef burgere er faktisk ikke så små, eller hva Ivar?

4. Drikk te for energi og vann mot dehydrering. Litt motsigende, men
de lokale heltene sier det er slik, og hvem hører ikke på helter?

5. Act like a journalist - ikke spør meg hvordan det egentlig
praktiseres. Et hett tips fra skolens helt, og igjen! Hvem hører ikke
på helter?

6. Søvn er gunstig. Derfor avslutter jeg nå og håper å få sovet litt
frem til elleve.

Leva livet, det er gunstig!
- Fred ut...

Andreas Truchs

Første møte med Pathshala

"I kveld må dere sove godt for fra i morgen av kan dere ikke regne med å få en full natts søvn før den 10.nov" Slik åpner Hasib (en av lærerne vi skal ha under workshopen (bildet)) den første samlingen vi hadde hvor lærere og elever fikk møte hverandre og bli bedre kjent.

Rektor Shaidul Alam hadde et spennede innlegg om bakgrunnen for skolen og hvilke visjoner de har med sitt arbeid.


Etter samlingen ble gruppene som skal arbeide sammen de tre neste ukene introdusert for hverandre og vi fikk litt tid til å bli bedre kjent.







(PS.Rakel. Det stemmer ikke at jeg sover. Kombinasjonen, jetlegg, cola, formiddagslur og masse mygg hjelper ikke. Har tatt på airkondisjon for i det minste å slippe å høre lyden av myggen. Klokken er 04 og jeg bør vel prøve å få noe søvn før morgendagen. Min fordel er at jeg ikke skal gjøre to oppgaver i morgen natt)

Ivar